Petit

En liten petit jeg skrev i sommer;


Noe av det styggeste


Bakgården vår er den mest nitriste i hele Oslo. Den er trist som faen. Den ser ut som en forlatt skolegård. Bare at den er ribbet for leskur, kanonball og kritt-tegnet paradis i asfalten. Bakgården vår grenser til fire andre bakgårder. Der er det idyll og grønne plener. Solstoler i teak fra Ikea og stripete puter i grønt og blått. Runde griller og sommeridyll, familieidyll, og en sol som farger himmelen rød. Hos oss er det skygge. Og ikke en sykkel engang.

Vi bodde her i fire måneder før vi i det hele tatt fikk opp porten inn til bakgården. Du må rykke i gitteret på en spesiell måte samtidig som du dytter nøkkelen mot venstre. Pling. Døren går opp, og en asfaltflekk åpenbarer seg for deg. Noen gresstuster på det som en gang var en plen. Noen har halvhjertet plassert en benk midt på asfalten. Jeg setter meg på den, og må vri nakken nitti grader bakover for å få øye på det blå langt der oppe.

I nabogården er det varme toner og latter mellom trestammene. Jeg tenker med ett på den gang jeg bodde på Majorstua. Den lille bakgården omkranset av trær med hengende grener. Vi hengte opp lykter i trærne, og hadde nattlige sammenkomster rundt bordet. Det knuger litt i hjertet akkurat da, der jeg sitter alene i en bakgård med altfor mye luft.

- Bakgården vår er så flott, sier en venn til meg en dag.
- Jeg skryter av den til alle vennene mine!

For derpå å innrømme at han aldri bruker den selv. Det er blitt pop med bakgårder i Oslo. Denne uken ble Oslos fineste bakgård kåret av OBOS. Hvorfor vår bakgård har gått glipp av moroa, vet jeg ikke, men jeg vil ikke tro den er den eneste i sitt selskap.

Heldigvis vender soveromsvinduet vårt ut mot bakgården. Om ikke bakgården er en perle for øyet, er det en fryd for øret. Til en viss grad. Om kveldene strømmer det punjabi-musikk inn, og vi har fått en slags forkjærlighet for det. I motsetning til en nabo på andre siden, som akkompagnerer med et iltert “hold kjeft!” der ekkoet ljomer noen sekunder før det legger seg rolig inntil husveggen i bakgården vår.

Romanfiguren Andreas i Ari Behns roman “Bakgård” kryper gjennom gjerdet, og våkner en dag opp i Tanger, Marokko. Her opplever han intenst liv og hendelser som overskrider alle grenser, i stor kontrast til den rolige tryggheten og tomheten i Norge. Dog var det vel kanskje ikke en tradisjonell norsk hovedstadsbakgård Behn hadde i tankene da han døpte boken. Men for meg er det grønne gresset på andre siden av grensen en stor kontrast.

Det er hull i gjerdet. Veien over til den andre siden er ubehagelig kort. Etter en kort runde registrerer jeg at det er hull i alle fire gjerder. Og jeg tenker som så; vil noen merke det om jeg setter meg under deres tre?

Hull i gjerdet
Fare på ferde?
Men hva er det å hente her?

Forlatt og alene
Blant Schous Plass` pene
Bare asfalt og uten trær

Kanskje er det
Ment å være
En portal til idyllen der?