En skoleoppgave vi fikk gikk ut på å skildre en scene fra en bingohall. Dette er mitt bidrag;
Jackpot?
Av Anja H. Tolsrød
- Er frua på vogna eller? Damen i rødt snur seg mot venstre, og retter på brillene sine.
- Nei, hun er i Kiel, hun.
- Åh, utlandet? Sier hun med blikket ned i lommeboken. Hun tar opp en hundrelapp, som hun til slutt får puttet inn i maskinen. I dag har hun kuppet yndlingsplassen sin, til en annen veteranspillers dype forargelse.
- Du Laila, nå må jeg sitte der borte, og det er en drittplass, har hun sagt. Men sånn er det. Det er fredagsformiddag på Schous bingo. Dagens jackpot er på 6000 kroner, og det røykfylte lokalet begynner å bli fullsatt. Det lukter lapskaus, askebeger og høye forventninger. Mannen skjelver på hendene, og putter den kaffevåte servietten opp i søplebøtten på bordet. Han snur stolen mot damen i rødt så skotuppene vender mot henne. Med en selvsikker mine legger han den solbrune hårete armen sin på den imiterte marmoren, og tar en slurk av den utvannede kaffen til fire kroner. Hun tenner en Prince.
- Prinsesse Ragnhild da, eller?
- Nei, den andre. Mannen har utvasket hvit skjorte med et snev av rosa, og jakke med nagler helt nederst. Han tenner atter en rød 3.
Det store plastikktreet borte i hjørnet er støvete. På en søyle midt i rommet henger plakater med tilbud på dupper, penn, lim, tombo og scotch. Det er ikke rent lite man trenger for å spille bingo. Akkurat som mannens hår, begynner maleriene med hester på alle fire veggene å bli gule og falmede. Han stryker hånden gjennom det bakovergredde håret, og griper fatt i limstiften sin. En dame på bakerste rad hoster fra dypt nede i lungene. Bingovertinnen tar en runde rundt i lokalet. Hun har med seg sneipebøtta, og tømmer askebegrene oppi.
- Da er vi klare for spill ni. Første ut er Birger femogførr, sier høyttaleren.
Stille.
- Olga enogtyve. Olga tyveen, Olga enogtyve.
Fra hver pult siger det tynne røyksignaler, og det eneste man hører er en vifte i taket og spillernes hender som taktfast flytter seg bortover spillebrettet etter hvert som tall blir sjekket.
- Nei, det her… sier damen i rødt, og setter vekk papptallerkenen med den halvspiste lapskausen. Det frister visst mer med en ny Prince.
- Ble det noen gevinst? Sier mannen.
- Nei, sier hun, idet han vender kroppen sin mot bingomaskinen igjen.
søndag 10. februar 2008
Petit
En liten petit jeg skrev i sommer;
Noe av det styggeste
Bakgården vår er den mest nitriste i hele Oslo. Den er trist som faen. Den ser ut som en forlatt skolegård. Bare at den er ribbet for leskur, kanonball og kritt-tegnet paradis i asfalten. Bakgården vår grenser til fire andre bakgårder. Der er det idyll og grønne plener. Solstoler i teak fra Ikea og stripete puter i grønt og blått. Runde griller og sommeridyll, familieidyll, og en sol som farger himmelen rød. Hos oss er det skygge. Og ikke en sykkel engang.
Vi bodde her i fire måneder før vi i det hele tatt fikk opp porten inn til bakgården. Du må rykke i gitteret på en spesiell måte samtidig som du dytter nøkkelen mot venstre. Pling. Døren går opp, og en asfaltflekk åpenbarer seg for deg. Noen gresstuster på det som en gang var en plen. Noen har halvhjertet plassert en benk midt på asfalten. Jeg setter meg på den, og må vri nakken nitti grader bakover for å få øye på det blå langt der oppe.
I nabogården er det varme toner og latter mellom trestammene. Jeg tenker med ett på den gang jeg bodde på Majorstua. Den lille bakgården omkranset av trær med hengende grener. Vi hengte opp lykter i trærne, og hadde nattlige sammenkomster rundt bordet. Det knuger litt i hjertet akkurat da, der jeg sitter alene i en bakgård med altfor mye luft.
- Bakgården vår er så flott, sier en venn til meg en dag.
- Jeg skryter av den til alle vennene mine!
For derpå å innrømme at han aldri bruker den selv. Det er blitt pop med bakgårder i Oslo. Denne uken ble Oslos fineste bakgård kåret av OBOS. Hvorfor vår bakgård har gått glipp av moroa, vet jeg ikke, men jeg vil ikke tro den er den eneste i sitt selskap.
Heldigvis vender soveromsvinduet vårt ut mot bakgården. Om ikke bakgården er en perle for øyet, er det en fryd for øret. Til en viss grad. Om kveldene strømmer det punjabi-musikk inn, og vi har fått en slags forkjærlighet for det. I motsetning til en nabo på andre siden, som akkompagnerer med et iltert “hold kjeft!” der ekkoet ljomer noen sekunder før det legger seg rolig inntil husveggen i bakgården vår.
Romanfiguren Andreas i Ari Behns roman “Bakgård” kryper gjennom gjerdet, og våkner en dag opp i Tanger, Marokko. Her opplever han intenst liv og hendelser som overskrider alle grenser, i stor kontrast til den rolige tryggheten og tomheten i Norge. Dog var det vel kanskje ikke en tradisjonell norsk hovedstadsbakgård Behn hadde i tankene da han døpte boken. Men for meg er det grønne gresset på andre siden av grensen en stor kontrast.
Det er hull i gjerdet. Veien over til den andre siden er ubehagelig kort. Etter en kort runde registrerer jeg at det er hull i alle fire gjerder. Og jeg tenker som så; vil noen merke det om jeg setter meg under deres tre?
Hull i gjerdet
Fare på ferde?
Men hva er det å hente her?
Forlatt og alene
Blant Schous Plass` pene
Bare asfalt og uten trær
Kanskje er det
Ment å være
En portal til idyllen der?
Noe av det styggeste
Bakgården vår er den mest nitriste i hele Oslo. Den er trist som faen. Den ser ut som en forlatt skolegård. Bare at den er ribbet for leskur, kanonball og kritt-tegnet paradis i asfalten. Bakgården vår grenser til fire andre bakgårder. Der er det idyll og grønne plener. Solstoler i teak fra Ikea og stripete puter i grønt og blått. Runde griller og sommeridyll, familieidyll, og en sol som farger himmelen rød. Hos oss er det skygge. Og ikke en sykkel engang.
Vi bodde her i fire måneder før vi i det hele tatt fikk opp porten inn til bakgården. Du må rykke i gitteret på en spesiell måte samtidig som du dytter nøkkelen mot venstre. Pling. Døren går opp, og en asfaltflekk åpenbarer seg for deg. Noen gresstuster på det som en gang var en plen. Noen har halvhjertet plassert en benk midt på asfalten. Jeg setter meg på den, og må vri nakken nitti grader bakover for å få øye på det blå langt der oppe.
I nabogården er det varme toner og latter mellom trestammene. Jeg tenker med ett på den gang jeg bodde på Majorstua. Den lille bakgården omkranset av trær med hengende grener. Vi hengte opp lykter i trærne, og hadde nattlige sammenkomster rundt bordet. Det knuger litt i hjertet akkurat da, der jeg sitter alene i en bakgård med altfor mye luft.
- Bakgården vår er så flott, sier en venn til meg en dag.
- Jeg skryter av den til alle vennene mine!
For derpå å innrømme at han aldri bruker den selv. Det er blitt pop med bakgårder i Oslo. Denne uken ble Oslos fineste bakgård kåret av OBOS. Hvorfor vår bakgård har gått glipp av moroa, vet jeg ikke, men jeg vil ikke tro den er den eneste i sitt selskap.
Heldigvis vender soveromsvinduet vårt ut mot bakgården. Om ikke bakgården er en perle for øyet, er det en fryd for øret. Til en viss grad. Om kveldene strømmer det punjabi-musikk inn, og vi har fått en slags forkjærlighet for det. I motsetning til en nabo på andre siden, som akkompagnerer med et iltert “hold kjeft!” der ekkoet ljomer noen sekunder før det legger seg rolig inntil husveggen i bakgården vår.
Romanfiguren Andreas i Ari Behns roman “Bakgård” kryper gjennom gjerdet, og våkner en dag opp i Tanger, Marokko. Her opplever han intenst liv og hendelser som overskrider alle grenser, i stor kontrast til den rolige tryggheten og tomheten i Norge. Dog var det vel kanskje ikke en tradisjonell norsk hovedstadsbakgård Behn hadde i tankene da han døpte boken. Men for meg er det grønne gresset på andre siden av grensen en stor kontrast.
Det er hull i gjerdet. Veien over til den andre siden er ubehagelig kort. Etter en kort runde registrerer jeg at det er hull i alle fire gjerder. Og jeg tenker som så; vil noen merke det om jeg setter meg under deres tre?
Hull i gjerdet
Fare på ferde?
Men hva er det å hente her?
Forlatt og alene
Blant Schous Plass` pene
Bare asfalt og uten trær
Kanskje er det
Ment å være
En portal til idyllen der?
Endelig..
.. er det blitt blogger av meg!
Skal få lagt ut litt snurrepiperier og et par sleivspark her etterhvert. Ellers rettes en stor takk til Linda, som har vært min mentor og min pådriver gjennom min vei mot bloggverdenen.
Skal få lagt ut litt snurrepiperier og et par sleivspark her etterhvert. Ellers rettes en stor takk til Linda, som har vært min mentor og min pådriver gjennom min vei mot bloggverdenen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)